Det er lovsangen som gjør mest inntrykk i den kristne menigheten på «Chiliøya».

Utenfor dørene går det fire vakter som er plassert der av myndighetene. Dette for å hindre at noen kommer og truer de som er samlet.

Stemmene som synger kommer fra mennesker som lever i forfølgelse på grunn av sin tro på Jesus.

Noen har allerede vært fengslet og truet på livet opptil flere ganger.

Men stemmene som synger er sterke. Sangen kommer fra dypt nede i hjerterota. Rett fra sjela.

Og mens jeg står der blant mine søsken i tro, fascineres jeg av hvor høyt de synger.

Midt i byen, som om de ønsker å fylle hele provinsbyen med lovprisning til vår Herre. Lovprisning som overdøver bønneropene som kommer fem ganger om dagen.

Et liv med trosfrihet

Det er i stunder som dette at jeg innser hvor heldig jeg er som bor i Norge.

Jeg kan snakke om det jeg tror på; åpent og fritt uten frykt for eget liv.

Jeg kan gå på gudstjeneste uten vakter som passer på at ingen kommer for å lage uro og fare.

Jeg kan ta initiativ til samtaler om tro uten å risikere å bli kastet ut av landet jeg bor i.

Men hvordan formidle Guds ord i et land hvor forakt blir vekket når man nevner hans navn?

Båret av forbønn

En av utsendingene, «Ronja», som har tatt oss med til den hemmelige undergrunnskirka, gir et svar på nettopp dette spørsmålet.

De jobber i et arbeid som bæres av forbønn.

For det er kraft i bønn. Bønnen vender ikke tomhendt tilbake.

Vi har en Gud som lytter.

Og mens jeg står der i undergrunnskirka, får jeg se denne kraften med egne øyne.

Jeg ser bønnesvaret i tryggheten til våre kristne søsken.

I hvordan pastoren igjen stiller seg på talerstolen til tross for drapstrusler og fengselsopphold.

Og jeg kjenner forbønnen i min egen ro mens jeg står der; i hvordan den lille smulen av angst jeg følte på i forkant av gudstjenesten forsvinner når vi samles i Jesu navn – selv om jeg ikke forstår bønnen som blir sagt.

Fellesskap gjennom bønn

Det er kraft i bønn.

Og selv om det er Gud som har all kraft, selv om han ikke trenger oss for å utføre mirakler, må vi ikke slutte å be.

For i bønn støtter vi våre forfulgte søsken. I bønn har vi fellesskap, selv om vi aldri fysisk møtes.

Og vitnesbyrdet fra våre utsendinger er at forbønn merkes.

Og jeg kan ikke annet enn å vitne om det samme. For det at våre forfulgte søsken kan lovsynge så åpent midt i storbyen i egen kraft, har jeg vanskelig for å tro.

Og kanskje er det også det beste svaret på hvordan man kan formidle Jesu navn i et lukket land.

Legge det i Guds hender gjennom bønn.