Guds uro og omsorg for mennesker kan smitte over på oss

Har du noen gang kjent på en uro for mennesker som ikke kjenner Jesus? En uro som ikke handler om deg selv, men om andres evighet? 

I den kjente misjonsboken De venter, skrevet av den norske misjonæren og forfatteren Asbjørn Aavik, blir denne følelsen beskrevet som «Guds evige uro».

Uroen og omsorgen etter å nå de som trenger evangeliet mest.

Etter å ha lest den snart nitti år gamle boken om misjon, sitter jeg igjen med sterk påminnelse om hva misjon egentlig handler om.

Misjonsbefalingen

Bibelen gir oss et tydelig misjonsoppdrag der mennesker kalles til å vitne om Jesus og gjøre alle folkeslag til disipler. Dette ser vi flere steder i Bibelen, spesielt i misjonsbefalingen i Matteus 28,18-20:

Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

«Misjonssinnet» kommer fra et liv nært til Gud

Misjonsbefalingen er tydelig og konkret, men likevel er den mer enn en instruks: den springer nemlig ut fra Guds eget hjerte.

Aavik skriver i sin bok om det han kaller «misjonssinnet», et sinn som vokser fram når vi lever nært Gud og lar hans kjærlighet til mennesker prege oss. Lengselen etter dette sinnet er ikke noe vi gjør oss fortjent til, men noe vi får utøst i hjertene våre.

«Misjonssinnet får jeg ved å leve i det fortrolige fellesskapet med Jesus. Da blir det hjerteforbindelse, og det som rører seg i Gud, kommer over i meg», skriver Aavik.

Fellesskapet med Gud er altså avgjørende og selve forutsetningen for ekte misjonsengasjement. Misjonssinnet er noe som vokser fram når vi som troende lever nær Gud og lar oss prege av Hans kjærlighet og omsorg for mennesker. 

Nøden for våre søsken

Gjennom Aaviks bok får vi høre om ulike mennesker han møtte på sine misjonsreiser. En av dem er Tsao-ma – en fattig, kristen kinesisk kvinne. Hun blir kastet ut av familien sin og hater dem lenge for det.

Under et bønnemøte reiser hun seg med store smerter for å be høyt til Gud. Hun elsker slektningene sine nå og uttrykker sin nød for dem: «Herre, hvordan kan himmelen bli himmel for meg hvis de ikke kommer hit?»

Dette er misjonssinnet Gud ønsker at vi skal ha. Nøden for at våre søsken skal møte Jesus, og at de skal få arve Guds rike.

Guds uro

Guds uro for mennesker som ikke kjenner ham kan bli vår uro når vi lever inntil ham og lar hans kjærlighet få prege oss.

Som kristne har vi fått evangeliet i arv, en arv som vi ikke skal beholde for oss selv, men et ansvar for noe som må deles videre. Som Peter og Johannes sier i Apostlenes Gjerninger i kapittel 4, vers 20:

«Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»

Dette er kjernen i misjon, nemlig å dele evangeliet med dem som ennå ikke kjenner Gud. Kanskje de ikke vet hva de venter på, men Gud venter.