Det var ikke mitt valg. Det var bare slik skikken var.

Jeg var eldst, og var også derfor nødt til å gifte meg først. Iallfall ifølge min far.

Jakob hadde vært hos oss i syv år. I syv år hadde han jobbet for min far mot løftet om at han i slutten av de syv årene skulle få gifte seg med min yngre søster, Rakel.

Det var syv år av en manns liv gitt for min søster; syv år hvor ingen mann kom for meg.

Jeg husker så godt irritasjonen, avsmaken, i øynene hans da han så det var meg han hadde inngått ekteskap med, og ikke Rakel.

Jeg husker ordene han sa til min far: «Hva er det du har gjort mot meg? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos deg? Hvorfor har du lurt meg?:» (1 Mos 29,25)

Og jeg skjønner at han følte seg lurt, løyet til.

Men er det virkelig verre enn å føle seg brukt? Ikke elsket?

Syv år til ble Jakob værende hos min far. Syv år til jobbet han for å få den han faktisk elsket. Syv år levde jeg som hans kone mens han jobbet målrettet for en annen.

Fjorten år arbeidet Jakob for Rakel. Jeg ble bare med på kjøpet. En byrde flyttet fra min fars skuldre og over på Jakob sine.

Ikke ønsket og ikke elsket.

Men Gud var der. Gud viste sin kjærlighet for meg når alle andre mislyktes.

Gaver fra Gud

Det er kanskje vanskelig å forstå for alle, hvor viktig det var på den tiden å få barn: Å få en sønn.

Og Gud, han så meg, han så at Jakob ikke elsket meg, så han gav meg en å elske – en som kunne elske meg – en sønn.

Da Herren så at Lea ikke ble elsket, åpnet han morslivet hennes (1 Mos 29,31).

Men selv om jeg gav Jakob en sønn, selv om jeg fødte ham både Ruben, Simon, Levi og Juda, elsket han meg fortsatt ikke.

Det var kun Rakel. Alltid Rakel.

Rakel var elsket, ønsket, jobbet for i 14 år.

Jeg var uelsket, uønsket, noen han fikk med på kjøpet. Et lureri fra min fars side.

Men Gud så meg. Han velsignet meg med flere barn. Og Gud elsket meg.

Så da min siste sønn ble født – da Juda ble født – valgte jeg heller å prise Herren. Prise Gud istedenfor å lengte etter Jakob sin kjærlighet.

For Gud elsker meg. Og det er nok.

Da sa hun: «Denne gangen vil jeg takke Herren.» (1 Mos 29,35)